SEARCH

Du blir hva du spiser, og du spiser det du går kledd i, så hvordan tør du å kle deg «billlig»?

Du blir hva du spiser, og du spiser det du går kledd i, så hvordan tør du å kle deg «billlig»?

Foto: Dagbladet

Hvem liker vel ikke en billig makeover? Det er en god følelse å få seg noe nytt, og særlig når det ikke er så dyrt. Det kan vi vel alle være enige om? Billigkjedene gjør dette enkelt for oss, og vi trenger ikke ruinere oss totalt når vi går innom kjeder som tilbyr kjoler og dresser til prisen av en middag.

Men i den senere tid, har jeg begynt å irritere meg mer og mer når jeg leser om «mote på budsjett» og «billige alternativer». Det er ikke det at pulsen begynner å slå faretruende raskt, fordi man skal få lov å finne noe billig (jeg elsker å gjøre kupp), men jeg blir litt matt når man bruker «billig» i en kontekst som er lite gjennomtenkt, og man blir avslørt som journalist, blogger eller hvemsomhelst, at man ikke har satt seg inn i det fulle bildet.

Vi vet, eller vi burde i alle fall vite, at mye av klesproduksjonen i verden, tar andres liv… og det vil «snart» ta våre egne liv (om de er mer verdifulle?), om vi ikke klarer «å snu i tide», som fjellvettreglene sier. Om vi er så humane her i Norge, som vi til stadighet ønsker å fremstilles som, så er det tid for «klesvett» også.

Moten er død.

«Ute av syne, ute av sinn» er kjent for oss alle. Det vi ikke ser, det bryr vi oss ikke om. Men daglig går vi med klær som vi ikke har noe anelse om hvor kommer fra og hva som ligger bak. Vi vet ikke at mødre må bo borte fra barna sine, for å jobbe på en klesfabrikk med en inntekt som man ikke engang kan leve på. Vi vet ikke at arbeiderne får hud- og leverkreft og problemer med fordøyelsessystemet i områder der klesproduksjon er størst. Vi vet ikke at barn blir født med misdannelser og at også barn blir satt i arbeid i forhold som har gjort at fabrikker har kollapset og tusenvis av mennesker har blitt drept. Vi vet ikke at bomullsproduksjon er en av de største miljøkatastrofene i verden og vi vet ikke at giftstoffene fra denne klesproduksjonen samler seg opp i drikkevannet, i jorden og ender opp i vår egen mat. (og vi som er så opptatt av hva vi spiser?!) Forfengeligheten lenge leve…

 

Contemporary og basic plagg i kvalitetsull fra WeNorwegians.
Contemporary og basic plagg i kvalitetsull fra WeNorwegians.

 

Våre foreldre kunne se et plagg de ønsket seg. De sparte i lengre tid for å kunne ha råd til klærne, og brukte dem til spesielle anledninger og lærte seg å ta vare på klærne de kjøpte. Nå er klærne blitt veldig billige, og vi kjøper gjerne flere klær, oftere – de er jo bare et tastetrykk unna og garderobene blir fullere og fullere. Søppeldyngene rundt om i verden blir også fullere og fullere, og selv bomull, slik det har blitt, tar det 200 år for å bryte ned. I mellomtiden samler alle giftstoffene seg i naturen.

 

En søppeldynge full av klær som ikke råtner, og avgir farlige gasser.
En søppeldynge full av klær som ikke råtner, og avgir farlige gasser.

 

Jorden vår, vårt selve livsgrunnlag, blir ødelagt av vår egen forfengelighet. Men hva kan vi gjøre? Jeg ser på dette som noe langt viktigere, enn å få en selfie med et nytt plagg, som det ikke har blitt tatt bilde av tidligere (som vi influencere ofte gjør). Selv om jeg personlig prøver å være bevisst, er det ikke alltid det er godt nok, og jeg har spurt to sentrale mennesker i norsk moteindustri, som har spesialisert seg innenfor bærekraftig mote og klesproduksjon, om hjelp til å forstå litt mer og til å kunne gjøre enkle grep for å bli mer bevisst. (Det blir litt som en daglig innsamlingsaksjon, der «alle monner drar»)

Svettelukta setter seg mer i plagg med polyester enn ren ull

Jeg har spurt redaktør i nicefashion.org, Tone Skårdal Tobiasson og kvinnen bak det norske klesmerket WeNorwegians, Tove Grane, om hjelp til å forstå mer om farene bak «billig mote» og tips til hva vi alle kan gjøre.

tove-og-tone
Tone Skårdal Tobiasson (venstre) og Tove Grane (høyre) hjelper oss å forstå litt mer om hva vi kan gjøre for et sunnere forhold til klærne våre, miljøet og våre medmennesker.

 

Hva tenker du, når du leser en artikkel om billige klær?

Tone: Det spørs jo hva artikkelen handler om. Er det: Copy-cat sak som handler om ‘get that look for less’, så smiler jeg stort sett for meg selv og tenker hvor utrolig dårlige kopiene ser ut. Men selve ideen bak har egentlig overlevd seg selv. Den er gammeldags. Men det er fremdeles mange fast fashion kjeder som baserer hele sin eksistens på dette. Interessant nok har Benetton akkurat gått ut og sagt at de skal gå i krig mot fast fashion, de skal fokusere på kvalitet og sette opp prisene. Kudos!

Tove: Det første som faller meg inn når jeg leser om billige klær, er først og fremst de stakkars menneskene som garantert ikke har fått mye igjen for slitet med å lage de. Det er kanskje noen som mener at det er umoralsk å selge dyrere klær, men jeg mener at billigkjedene selger umoralsk billige varer. Klær koster penger av mange grunner; Det er virkelige mennesker som lager dem (I hvert fall foreløpig….) Det er virkelige mennesker som vever, strikker, farger, klipper og syr. Det er veldig mange produksjonsledd i et klesplagg. Hvor mye av fortjenesten blir lagt igjen i de forskjellige leddene? Hvor mye av fortjenesten får damen (Oftest kvinner i de lavtlønnede yrkene i utviklingsland) som syr toppen til kr.149,- på HM?

Kan du forklare, med få ord, hvorfor ikke alltid billig er bedre?

Tone: Vel, dyrt er ikke alltid best, det heller. Men i utgangspunktet har vi et system som ‘belønner’ prismessig at råvaren og arbeidskraften er utrolig billig (fordi hvert ledd bruker gangetabell). Så satser du på utsøkte råvarer og godt håndverk, vil prisen i andre enden bli uforholdsmessig mye høyere – på grunn av gangetabellen hele veien. Derfor pusher systemet dårlige råvarer og dårlig håndverk på oss: Høyt volum med innlagt forventning om at 1/3 går på salg og 1/3 går på dynga.

Tove: Billige klær er ofte laget av billige materialer. Kunstige fibre som polyester og akryl f.eks, er oljebaserte fibre som er billige i produksjon, men de holder seg som regel ikke fine i lengden heller. På sikt er det bedre å kjøpe ett dyrere plagg i bedre materiale, enn flere billige plagg i dårlig kvalitet. I tillegg er kunstfiber-plagg dårlig for miljøet. De har ofte kort levetid, som fører til at man kaster mer klær. Vi tenker at vi gir de til veldedighet, men i virkeligheten er det veldig lite som havner i bruktbutikken i forhold til totalen. Hvor blir så klærne av? Stor del av disse klærne havner i utviklingsland, der de kastes på dynga og ligger der og oser sammen med annen søppel som forurenser. PS! Kast ikke fleecejakka i naturen: Det tar ca.400 år for “plastklær” brytes ned.

Hvordan skal man være moteorientert og miljøbevisst?

Tone: Hva er ‘moteorientert’? I ukens utgave av D2 er Jackie Kennedy hyllet som en som aldri går av moten. Hvorfor går hun aldri av moten? Fordi hun går for en klassisk, men personlig stil. Så enkelt, men likevel tilsynelatende vanskelig. De fleste mennesker kjøper jo bare mer av det de har fra før. Hva skal vi med fem helt like (eller nesten helt like) blazere? Ingen, absolutt ingen, legger merke til om du har på deg den ene eller den andre. Mest miljøvennlig er om du justerer tilbehøret hver gang du er ute etter variasjon.

Tove: Første bud er forbruk, mener jeg. Tenk deg om før du handler. Plagg som du bruker mye, kan du godt spandere på deg noe av god kvalitet, og som holder seg lenge. Ikke nødvendigvis siste skrik, som du blir fort lei av, men noe som varer en stund. Kjøp tidsriktig, men ikke nødvendigvis trendy. Gode baseplagg kan brukes på mange forskjellige måter, og i forskjellige kombinasjoner. Da kan man kanskje heller kjøpe seg noe billigere inn i mellom på kjedebutikkene av gøyale trendplagg for sprite opp garderoben. Er man fingernem og kreativ, som deg, Storm, kan man også med enkle grep lage ting selv, eller ta en “fixer-upper” på litt utdaterte plagg for å gjøre de mer trendy. Her er du et utrolig godt forbilde! Du og Jenny Skavlan 😉

Hva med barnefamilier; har du noen tips til å kunne være miljøbevisst innenfor et stramt budsjett?

Tone: Barnefamilier bør tenke på å kjøpe kjønnsnøytrale farger (ikke rosa og lyseblått) slik at klærne kan gå i arv. Utrolig mange penger spart! En så enkel ‘manøver’ kan redde hele familieøkonomien.

Tove: Man får tak i mye fint brukt tøy til barn, i og med at de ofte ikke rekker å slite ut klærne før de er for små. Spesielt når det gjelder litt dyrere ting som yttertøy, parkdresser, skiklær osv. Følg med på lokale “Kjøpe-Bytte-Selge” grupper på Facebook, f.eks. Ellers er det gull å kunne arve fra familie og venner!

Hvordan kan vi influencere være med å påvirke til en sunn utvikling?

Tone: Blogg at du bruker ting ofte, fordi du simpelthen elsker det plagget og hashtag med #30wears, som er EcoAge og Livia Firths idé (hun er kona til den ikke ukjente Colin Firth). Stell pent med klærne dine og gi andre tips om hvordan å forlenge plaggenes levetid… du er da stylist for svarte h…!

Tove: Få frem gode verdier i det man deler – Ikke bare fine glansbilder 🙂 Gjør litt bakgrunnsjekk på de produktene man anbefaler.

Hva skal vi se etter og hvordan skal vi starte for å ta vare på verdenen vår.

Tone: Kjøp bare ting du virkelig trenger. Spør deg selv: Når kommer jeg til å bruke dette plagget og hva har jeg som jeg kan kombinere det med? Kan jeg ta godt vare på det (les vaskeanvisningen)? Kvalitet er vanskelig å vite noe om, men på fiber-lappen kan du lese deg til en del. Syntetiske materialer tar til seg lukt veldig fort, så de må vaskes ofte. Ikke bra, særlig når vi etter hvert vet at de ‘flasser’ mikrofibre ut i vaskevannet og at forskere mener at det ikke er lenge til det er mer mikroplast i havene enn plankton. Ull, derimot, kan du lufte og lukten forsvinner. Men er ullen blandet opp med mye akryl? Da vil den fort nuppe.

Tove: Igjen; forbruk, tror jeg er et godt hjørne å starte i. Tenk deg om før du kjøper. Dette tankesettet fører også til at man sjekker kvaliteten på kærne litt mer nøye. I tillegg syns jeg at vi bør bli flinkere til å ta vare på klærne vi kjøper. Lær deg å lappe og sy. Det er ikke vankselig å reparere klær.

Vil du si at et fokus på billige klær er ”farlig”?

Tone: Det billige tøyet produseres stort sett på andre siden av jordkloden med ganske ‘avslappet’ holdning til lover og regler rundt giftige fargestoffer og etterbehandlinger. Det er faktisk ‘lov’ å produsere og importere ting til EU som det er strengt forbudt (av helsemessige årsaker) å produsere her. Men det er dette med mikrofibre som bekymrer meg mest akkurat nå, særlig fordi helt ny forskning viser at denne mikroplasten tiltrekker seg giftstoffene som er i vannet – og når fisken ikke ser forskjell på plankton og mikroplast: Hva er det vi da ender opp med å spise?

Tove: I aller høyeste grad. Tekstilindustrien er en av verdens største industrier, med ringvirkninger som de fleste ikke tenker over, eller har noen som helst anelse om! Dette gjelder alt fra forurensing og utslipp (innfarging, vask, frakt) , arbeidsmiljølover, helse, jordbruk, dyrehold. Heldigvis begynner dette å endres på. Folk blir mer og mer bevisst. Jeg vil ikke late som om jeg er ekspert på dette. Jeg lærer nye ting hele tiden, og jeg forsøker alltid å gjøre så godt jeg kan, i forhold til min egen produksjon.

Hva er vanlige misforståelser?

Tone: Den vanligste misforståelsen som irriterer meg aller mest akkurat nå er at folk tror de er allergiske mot ull. Jeg hører det utrolig ofte. Helt ny forskning fra Australia viser at myk merino ull faktisk kan lindre atopisk eksem! (De har brukt kroppsnære produkter fra en norsk leverandør og i løpet av noen uker ble utslettene helt borte.) Hvis noen klør av ull, så 1) er ullen grovere enn det de føler er ok – men det er ikke allergi 2) det kan også være etterbehandling eller fargestoffene man reagerer på og da er sjansen for at det er billig produksjon et sted hvor man bruker noe som ikke er lov å bruke i EU. Igjen et eksempel på at det er utrolig dumt å ta ‘short-cuts’. Hvorfor gambler vi med helsa vår? Vi som er så utrolig nøye med hva vi spiser?

Tove: De fleste av oss kan kanskje ikke så mye om tekstilfibre, så det er lett å bli lurt. Mange ting høres kanskje flottere ut enn det det faktisk er. Bambus i tekstil, f.eks, er rett og slett viskose, en cellulosebasert fiber. Kunne like gjerne vært furu. Viskose er et behagelig materiale å ha på seg, men bambusklær har ikke de egenskapene som bambus i rå form har. Ellers, i disse veganske tider, høres vegansk ull veldig fint ut, men det er akryl – Altså oljebasterte fiber, som ikke er bra for jorda vår.

Når det gjelder ull, som jeg jobber med, ser jeg at det ofte promoteres med fancy ord på sportsplagg, der man blander inn kunstfiber med ull. Av og til kan man sikkert gjøre det på grunn av slitestyrke, som en funksjon, men som regel tror jeg at det er kostnadene som gjelder. Man blander inn plast for å trykke prisene ned. Så kaler man det «SportsWool» osv, selv om svettelukta setter seg mer i plagg med polyester enn ren ull. Ull er mye mer teknisk i ren form, enn når man blander det med kunstfibre.

Andre ting du ønsker å nevne, om hva som faktisk skjer med verdenen vår i forhold til klesproduksjon, evnt. Andre tips og triks?

Tone: Jeg er optimist. Jeg tror at 2017 blir et slags ‘vannskille’ for motebransjen. Og jeg tror norske aktører – som forstår at de klærne vi faktisk vil ha er de som får oss til å føle oss vakre, trygge og akkurat passe varme – er de som kommer til å erobre verden. Hele verden ser til Norge nå (ikke minst på grunn av tv-serien Skam) og vi kan virkelig nå dra veksler på vår tilnærming til det som i bunn og grunn er vår DNA. Det litt uanfektede, friske og sunne, med en ørliten dæsj galskap. Kari Traa møter Anita Krohn Traaseth. Moten er død. Det er klær som funker vi trenger, klær som er fleksible, som tar oss inn og ut av dagliglivets arenaer og som kan være ute en vinternatt både før og etter, og etter, og etter… Jeg tror rett og slett på et massivt opprør mot hele ideen om at moten forandrer seg. Den gjør jo ikke det. Den spant ut av kontroll for lenge siden, og det er på tide at vi – forbrukerne – tar tilbake eierskap til hva som faktisk kler oss. Frankly, who gives a damn?

Tove: Jeg vil anbefale alle å se dokumentaren “The True Cost”på Netflix. Det er en skikkelig “wake-up call”……..

 

You May Also Like

3 Comments

  • Camilla 8. januar 2017 17:04

    Kanskje se på Cowspiracy på Netflix og Earthlings… skikkelig wake-up call.

    • Storm Pedersen 8. januar 2017 20:29

      Ja absolutt!!!! Og «The true cost» – virkelig bra og var for meg en skikkelig wake-up call 🙂

  • Line 9. januar 2017 07:42

    Veldig bra! Fast fashion er neppe noe bedre enn fast food…

Leave a Reply