SEARCH

Er det ikke ironisk at vi selv jakter på én type kropp, men tenner på noe annet…?

Er det ikke ironisk at vi selv jakter på én type kropp, men tenner på noe annet…?

Er det ikke typisk? Joda – det er så typisk at jeg blir irritert over hvor vanskelig vi gjør det for oss selv. Dere vet hva jeg snakker om, så i grunnen trenger jeg ikke lage en innledning lagt på barneskje for å före dere (og meg selv) med heller. Denne helsikes kroppen! Kroppen vår – vårt kollektive sexobjekt. For det er dét den har blitt – et felles avtrykk, støpt i samme form – eller iallefall tvunget inn i, i håp om å ikke bli en feilvare som blir sendt i retur. Frykten for å bli avvist fordi du har en fold i høyre navlehalvdel virker særs større enn å bli avvist i mangel på personlighet.

Er det vanskelig «to love the skin you´re in»?

Jeg vet ikke helt når vi begynner å «råtne»

JA! Slutt og mas – dette vet vi jo, hvis ikke hadde det ikke vært noe tema. Get real; det ER vanskelig å elske sin egen kropp – og vi vet også hvorfor. Sosiale medier og bla, bla, bla, «same shit all over again». Det har visst ikke blitt bedre, og mulig det ikke blir det på en stund heller. Men det gir oss da mulighet til å ha noe å skrive om – dele våre egne erfaringer om angst, depresjoner, selvmordsforsøk, blå, lilla og gule piller, size zero, plus-size modeller og alt annet som fødes ut av vår forakt mot vår egen kropp… men ironisk nok ikke mot andres (om du ikke da er kjendis og sladderpressen står med ståpikk og venter på at noen skal gå opp i vekt eller gå på butikken uten makeup. Tenke seg til noe så grusomt).

Andres kropp  hylles fordi de tør «stå fram» med den kroppen de har – fordi det har blitt trendy med «dad-body» og fordi det nye nå er å «være ærlig» og gi en realistisk versjon av seg selv. Og mulig det er bra. Noen PT’er (personlig trenere) vil nok bruke dette mot dem igjen, som en avsky mot et signal om forfall og dårlig livsstil. Jeg vet ikke helt når vi begynner å «råtne», men de sier det er fra 25-26 års alder – og er visst naturlig? Det virker ikke spesielt naturlig lengre.

Mulig vi alltid har vært opptatte av en idealkropp, men det tydeliggjøres i større grad akkurat her og nå – i den sosiale mediakroppens tidsalder. Jeg synes bare det er så ironisk i forhold til meg selv, mitt eget syn på min egen kropp og måten jeg opplever andres. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg tenker at om jeg føler det slik, er det garantert noen andre som føler det samme.

jeg liker ordet fold bedre enn valk

Slik er «ståa»:

Jeg har aldri hatt et spesiellt godt forhold til kroppen min. Jeg har vært lang, tynn og hengslete i hele oppveksten – badet med t-skjorte, da jeg var med andre, til langt opp i tenårene og har gått med forrakt over knoklene på lillefingeren, håndledd som hadde «feil fasong», en nesetipp som bøyde seg litt for langt ned i forhold til andre nese, litt for spisse knær, for tynne legger til å gå i shorts, litt for hissige klaskestykker på toppen av hofta, altså kjærlighetshåndtakene (snakk om kjærlighet), brystvorter som jeg tenkte burde peke i en annen retning, foldene på magen (jeg liker ordet fold bedre enn valk, for vi misbruker ordet valker) og listen bare fortsetter til å bli en altfor kjedelig eventyrhistorie. Ironisk nok, syntes jeg at jeg hadde pene føtter, helt til en eks av meg påpekte hvor rare tær jeg hadde, og da var jo plutselig det et tema og. Er det mulig å bli så selvsentrert? Og er det mulig å bruke energien på noe som du antakeligvis (forhåpentligvis) bare synes er latterlig?

Svaret er ja..igjen! Selvsagt er det mulig å bli så selvsentrert, og de fleste av oss hadde hatt godt av et opphold hos noen munker i Tibet, for å få plassert rett hode på rett kropp. Baksiden med dette er at det da ikke kalles for straff, men mindfulness og retreat, og plutselig høres alt veldig bra ut på utsiden igjen – og det er jo tross alt der vi lever?!

Shirtless sexy male model lying alone on his bed

Jeg sukker tungt og oppgitt her jeg sitter, med et lite lurt smil. Jeg vet ikke hvorfor jeg smiler lurt, men det er mulig jeg bare har lurt meg selv opp gjennom tiden, og synes det hele er tragikomisk. Man sier det finnes noen for alle, og at alle er «bra nok» som de er. JODA – fair enough – det er bare ikke alltid det føles slik. Men jeg lurer litt på hva som gjorde at du valgte den personen du er sammen med, de menneskene du har vært sammen med, og kanskje den personen du er gift med? Jeg lurer på hva det egentlig er du tenner på hos andre og om det egentlig er innenfor kategorien «perfekt kropp», med sixpack og all den andre driten som følger med. Jeg bare lurer…jeg vet jo selvsagt ikke, men for min egen del, så stemmer ikke de to verdenene overens. Eksene mine har ikke hatt idealkroppen, men har alle vært spesielle i mine øyne. Av de jeg har hatt sex med (ja, jeg har også sex), er det ikke sixpack og store muskler som har gjort at det ble paso doble i senga, og når jeg har møtt en person jeg synes er interressant, er det ikke fordi han kan stave maximus gluteus med blodårene på bicepsen.

Idealistiske meg ville ha sagt at «nå må vi slutte» – men jeg skjønner det ikke er så enkelt. Jeg har fortsatt en litt for stor knokkel på lillefingeren, og foldene på magen synker enda sammen som et trekkspill når jeg sitter. Men nå har jeg heller valgt å kalle dette for sjarm. Det er vel sjarmen hos andre, og glimtet i øyet, som gjør at man smelter som smør og blir «heit i skinna», og som fører til noe langt mer verdifullt enn en «one night stand» med et vaskebrett? Det jeg egentlig vil si er at den perfekte kroppen kan ikke støpes i samme form, fordi den oppfattes forskjellig fra person til person. Det vil også si det samme som at å gi litt mer faen, må være en gylden mulighet til å nyte mer av livet, samtidig som du uansett har mulighet til å bli elsket for den du er og kroppen din slik den er. Dette må da være en god tanke for oss som enda streber for å komme litt nærmere «målet»?!

 

You May Also Like

5 Comments

  • Aba 3. mai 2016 19:10

    Word. Virkelig tatt på kornet! Jeg ser jo etter en kjæreste som har mage og ikke muskler. Så hvorfor gir jeg meg ikke selv noe slækk?!?!

    • Storm Pedersen 3. mai 2016 22:23

      TAKK!!!! Ja – er i ganske samme båt som deg – trenger overhodet ikke være noe sixpack tilstede. Vi må bare øve oss på å gi oss slækk tenker jeg; vende oss gradvis av vante mønstre 🙂

      • Aba 3. mai 2016 22:45

        Enig! Igjen; bra tekst og lykke til med slækken! Jeg skal også gjøre mitt beste:)

  • Ingvild 25. juni 2016 15:35

    Blir helt rørt! Jeg tok meg selv i å søke etter løsninger om hvordan bli kvitt de utallige kompleksene mine.. Men da jeg (heldigvis) kom over dette, fikk jeg bare lyst til å gi mer faen. Nyte mer av livet, som du sier, i tillegg til å ha mulighet til å bli elsket for den jeg er. Ubeskrivelig godt budskap – takk!

    • Storm Pedersen 26. juni 2016 22:55

      Er det sant?! Herregud så hyggelig!!! Selvfølgelig har du all mulighet i verden for å bli elsket som du er – bare bli glad i henne du, så ordner alt seg 🙂

Leave a Reply